Velkommen inn i min verden

En blogg om trivialiteter og hverdagsliv......

søndag 23. november 2014

Mine tanker....

de går i dag til ekteparet Gunnhild og Petter Stordalen
som skal igjennom en forferdelig tid. Vi har vært der,
Mannen og jeg. Og det er ikke til å beskrive....







For 9 år siden fikk Mannen en kreftdiagnose og gjennomgikk
akkurat den behandlingen som Gunnhild Stordalen nå skal
gjennom for en annen lidelse.

Den gangen var behandlingen på forskningsstadiet via
sykehuset i København og Mannen fikk tilbud om å delta,
hvis ikke kunne han kun holdes i live i 2-5 år. Da deltar man jo...

Han klarte behandlingen, men livet etterpå blir aldri det samme.

Alle bivirkningene som ingen egentlig ser, men som bare
oppleves av en selv og de aller nærmeste.

Invitasjoner som må avlyses på kort varsel, for smertene og
ubehagelighetene kommer som lyn fra klar himmel.

Reiser som ikke blir gjort fordi en ikke har lyst å ligge på et
hotellrom i en storby og bare være dårlig. Reiser til litt eksotiske
steder kan glemmes for immunforsvaret blir aldri det samme igjen.

Takk og pris for hytta, vårt andre hjem og at vi trives der begge to.

Alle barnevaksiner måtte tas på ny. Når man kommer ut av isolatet
er all tidligere ressistens borte og man har immunforsvar som en
nyfødt baby.

Dette sier professor Brinchmann til VG om behandlingen;

I sommer ble det publisert en større studie som viste at pasienter med systemisk sklerodermi, kan ha god effekt av stamcelletransplantasjon. Men behandlingen, som vanligvis tilbys kreftpasienter, er brutal – og ti prosent av pasientene som deltok i undersøkelsen døde av den.

– Denne behandlingen er såpass drastisk at du prøver alt annet, før du prøver den. Du risikerer pasientens liv. Å utsette seg for noe såpass farlig er en veldig alvorlig beslutning, men jeg forstår at man blir fristet til å prøve, sier professor Jan E. Brinchmann ved Nasjonalt senter for stamcelleforskning.

Lykke til Gunnhild Stordalen og alle andre som gjennomgår
en slik behandling.

Vi heier på dere!!!!!


14 kommentarer:

  1. Flott innlegg fru Tunheim. Takk for at du deler om din mann også.
    Sterk lesning.
    Tankene mine går også til Gunhild Stordalen og hennes nærmeste.
    Det er grusomt. Virkelig grusomt.

    SvarSlett
  2. En sterk historie du deler med oss idag. Livet blir snudd så raskt og alt blir anderledes. Umulig å kunne sette seg inn i egentlig. Jeg ønsker alle i samme situasjoner lykke til.

    SvarSlett
  3. Dette var lærerikt. Det er synd når mennesker med store ressurser blir begrenset i livet sitt. Men en må finne andre måter å finne gleder i livet. I know.

    SvarSlett
  4. Kan knapt forestille meg hvor forferdelig det må ha vært å være i en slik situasjon du her beskriver. Sterk er dere som har kommet igjennom dette, men som du sier: Livet blir aldri det samme. Men det går videre, og dere har hverandre. Perspektiv endres i slike situasjoner, tror jeg, og vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige, men likevel...
    Takk for at du deler.

    Klem

    SvarSlett
  5. Hei, og takk for at du deler din historie med oss.
    Jeg tror alle familier har opplevet noe, som ingen kan sette seg inn i. Og slik " usynlig sykdom" kan gjøre slik at andre ikke kan forstå.
    Som en kunde sa til meg, da hun fortalte om en slik usynlig sykdom, er at hun går bare ut når hun føler seg frisk nok til det, og da smiler hun. Da forstår ingen at hun er syk, for på de BLÅ dagene er hun hjemme for seg selv.
    Jeg har mistet to venninner i kreft, og det er så leit når folk blir syke. Men det er mange fler som overlever......det er oftest de som ikke klarer seg man hører om.
    Ønsker deg og din mann mange gode dager på hytta og i det hyggelige hjemmet deres, med god mat, vin og hverandre. KLEM

    SvarSlett
  6. Ja, det er ein tøff kamp dei må kjempe! Og så får vi håpe ho vinn over sjukdomen.
    Og det er flott at dei - og du - er opne om sjukdomen. Då kan i alle fall andre prøve å forstå!

    SvarSlett
  7. Dette er en tøff kamp, og tankene går til disse fine folka ♡
    Så trist og høre om din og din manns lidelse, jeg vet veldig godt hva du snakker om.. Da datteren vår var 3 år fikk hun diagnosen leukemi, og eneste behandling for henne var benmargtransplantasjon - med ukjent donor! Det var TØFT - og er det til tider enda... men hun klarte det:)) Tøffeste jenta i verden!! :)

    Ha en fin ny uke ♡

    SvarSlett
  8. Leste akkurat om henne og denne forferdelige sykdommen hun har fått, og det i såpass ung alder....

    Godt å høre at din kjære mann, fikk ett lengere opphold på denne jorden vi lever på, etter sin behandling.....
    men, det må ha vært grusomt mens det holdt på...og at livet ble ikke akkurat som før....

    Besøkte idag ett godt voksent ektepar (i Roma) hun hadde gjennomgått ett stor hjerteoperasjon, og fått beskjeden, hun da hadde fått forlenget livet med ett par år til....fikk meg til å tenke, ja.....sterkt når noen du kjenner sitter å forteller dette under en lunsj....


    Deilig at dere har hytta som "reisemål" :)

    Klem fra Helen

    SvarSlett
  9. Sterkt! Takk for at du deler Ingrid.

    SvarSlett
  10. Uff, trist at dere har vært gjennom dette, og at det merker livet så hardt etterpå også. Kreft er en grusom sykdom, og medisinene som kanskje gjør selve sykdommen bedre eller stagnerer den har som regel alltid noen bivirkninger ja. Vi har det samme problemet i nær familie selv. Mange NYE ting som dukker opp, som bivirkninger, og som man må bruke mye tid på å "reparere". Så selv om livet går videre, blir det aldri det samme igjen som du sier. Veldig glad for å høre at dere har hytten, som dere koser dere på sammen hvertfall <3

    SvarSlett
  11. Nei, livet blir ikke det samme nar man har fatt en alvorlig diagnose selv om nar man er 'ferdig' med behandlingen. Som du vet, fikk jeg jo en kreftdiagnose ifjor og har bare vaert sa utrolig superheldig, tross alt. Det ble oppdaget sa tidlig at det 'holdt' med operasjon og jeg slapp andre former for behandling. Men livet endret seg. Bade fysisk og psykisk. Jeg er idag glad for a si at jeg er fysisk sterkere enn jeg var og jeg har lagt om mye I livet. Psykisk sett har jeg nok ogsa endret meg mye. Jeg tar ingenting for gitt lengre. Foler jeg er blitt mere takknemlig for de jeg har rundt meg og har funnet ut hvem som virkelig er venner. Jeg er blitt sa positivt overrasket over sa mange, men sa forventer jeg heller ingenting av noen. Jeg er veldig bevisst pa a vaere mere I nuet. Vi er ofte sa flinke til a planlegge for fremtiden, men ingen av oss vet hvor lenge vi er her, sa livet ma nytes NA.

    SvarSlett
  12. Livet er uforutsigbart, det er sikkert og vist. Ønsker dere mange gode dager :)

    SvarSlett