Velkommen inn i min verden

En blogg om trivialiteter og hverdagsliv......

tirsdag 29. juni 2010

Fra feiring til dårlig samvittighet...

dårlig samvittighet for min gamle far...



Han blir snart 92 år, bor fortsatt i mitt barndoms-
hjem og steller seg selv...

Korttidshukommelsen begynner å svikte og for
et par uker siden fikk han ikke lenger lov å kjøre
bil og det var et stort tap for ham. Det kan jeg forstå,
men han var nå helt uegnet for bilkjøring. Heldigvis
bruker han fortsatt mye sykkel...

Det er jammen ikke bare greit å bli så gammel og være
"relativt" frisk. Kjenne på at en ikke lenger mestrer ting
som en tidligere gjorde lett som bare det....

Alle hans venner er nå gått bort og han blir ofte lei
og kjeder seg. Ikke vil han gå på eldre-
senteret i bygda, for der kjenner han ingen. De er
10- 20 år yngre enn ham og han mener at han ikke
vil trives der. Ikke så enkelt å få ham til å prøve engang.

Og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet hver dag
for at jeg burde ha vært mer på besøk, ringt oftere
osv.

3 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg sa veldig igjen i dette. Mor er pa sykehjem etter slag for 6 ar siden. Jeg bor i utlandet og selv om jeg er hjemme annen/tredjehver maned og ringer nesten hver dag sa har jeg alltid darlig samvittighet. Situasjonen er jo et resultat av valget jeg tok da jeg flyttet for nesten 11 ar siden, selv om ingen hadde forestilt seg at hun skulle bli rammet av slag. Jeg er heldig at min soster bor i naerheten, men det blir ofte mye for henne. Darlig samvittighet for det har jeg ogsa. Det er liten trost i at dette er en situasjon for mange av oss i mellomgenerasjonen - vi er klemt mellom barn, barnebarn og egne foreldre. Jeg prover a innse at man ikke kan gjore alle til lags - man ma bare prove sa godt man kan og forsoke a akseptere at man faktisk har sine begrensninger...

    SvarSlett
  2. Vet du, jeg kjenner meg så godt igjen idet du skriver. Mamma`n min blir "bare" 80 neste vår. Men hun har ikke lappen, så etter pappa døde er hun blitt veldig avhengig av å henge med meg fort jeg skal i butikken, og det tar jo så himla lang tid. Tar det som en tur ho. De gangene jeg forter meg innom butikken uten å spørre henne får jeg dårlig samvittighet. Jeg prøver å ringe hver dag. For ikke å snakke om kirkegården, der skulle hun gjerne ha vært hver dag. Nei det er ikke lett å bli gammel og ensom. Dagene våre fyker jo avgårde, mens det er helt anneledes for de. Jeg prøver å si til meg selv at jeg får ta vare på de dagen vi har sammen, det er jo ikke evighetsgaranti på de.

    SvarSlett
  3. Ikke lett nei!! Men en daglig telefonsamtale kan gjøre MYE i en sånn situasjon. Jeg har en bestemor på 100 år som er temmelig frisk, og hun verdsetter telefonsamtaler fra oss utrolig mye - og det å få kort og brev også. Det hjelper så lite å bære på dårlig samvittighet...gled deg over det du klarer å gjøre for å glede din gamle pappa =)

    SvarSlett